Teori: 4 forskyvninger

Vi må se KI i forskning og høyere utdanning som epistemologisk og idéhistorisk fenomen, ikke kun som metode og (maskinell) retorikk.

Vi tar ikke for gitt at begrunnelse, forfatterskap og vitenskapelighet ligger fast og så bare spør hvordan KI passer inn. Vi vil i steden hevde at rammen selv er i bevegelse langs fire akser.

1. Begrunnelsesstruktur. Vitenskapelig kunnskap er begrunnet kunnskap; institusjonene (fagfellevurdering, metodekapittel, sitering) er mekanismer for å gjøre begrunnelseskjeder etterprøvbare. Språkmodeller leverer utsagn med høy plausibilitet uten rekonstruerbar begrunnelseskjede — modellens "begrunnelse" er en parameterfordeling, ikke et argument. Peirce: abduksjonen, hypotesegenereringens logikk, er hos ham innfelt i et forskerfellesskap som kan holdes ansvarlig og korrigeres. KI er en abduksjonsmaskin utenfor dette fellesskapet. Slutningsøkologien endres. Det er ikke et valideringsproblem. Det er et begrunnelsesproblem.
2. Tillitsarkitektur. Vitenskap hviler på epistemisk avhengighet (Hardwig): ingen verifiserer mer enn en brøkdel av det de bygger på. Tilliten er kalibrert mot personer og institusjoner med rykte, karriere og ansvar. KI innfører et ikke-ansvarlig, ikke-situert vitne — et statistisk aggregat av tidligere vitnesbyrd. De etablerte stråmenn for troverdighet (hvem, hvor, med hvilken metode) mister grep. Kane: valideringsargumentet må nå inkludere et tidligere trivielt ledd — at teksten representerer en kunnskapshandling utført av noen.
3. Dannelsespraksis. Bourdieu: det vitenskapelige feltet reproduseres gjennom habitus tilegnet i praksis; skrivingen er stedet der dømmekraft utøves og dannes, ikke feltets rapporteringsformat. Wittgenstein: å beherske et vitenskapelig språkspill er å beherske en livsform. Polanyi: dømmekraften er taus og kan ikke overleveres som eksplisitt regel. Når tekstproduksjon eksternaliseres, gripes det derfor inn i dannelsen, ikke bare i dokumentet — direkte relevant for avhandlings- og opprykksarbeid forstått som Bildung. Sartre: verktøyet stivner til praktisk-inert struktur som handler tilbake på praksisen som skapte den.
4. Vitenskapelighetskriterier. Idéhistorisk står KI i linjen skrift–boktrykk–statistikk: kognitive teknologier som hver gang omdefinerte hva som teller som kunnskap. Platons skriftkritikk er strukturelt identisk med dagens KI-kritikk — striden om hvorvidt det eksternaliserte fortsatt er tenkning gjentar seg ved hver eksternalisering. Eisenstein: boktrykket skapte nye epistemiske dyder (sitering, utgavekritikk) og dermed ny vitenskapelighet. Hacking: nye resonnementsstiler måles ikke mot gamle kriterier — de endrer kriteriene. Forventbare nye dyder: proveniensdokumentasjon, prompt-transparens, kuratorisk redelighet.

Konklusjon og avgrensning. De fire aksene forskyves samtidig; å behandle KI som "bare metode" er selv en epistemologisk posisjon, og en ubegrunnet en. Motposisjonen deflasjonisme, som ser kontinuitet med kalkulator og søkemotor, er legitim, men må argumenteres idéhistorisk og bekrefter dermed at spørsmålet kan ikke avgjøres på metodenivå.

Kjernelitteratur: Peirce (abduksjon), Hardwig (epistemisk avhengighet), Kane (validitetsargument), Polanyi (taus kunnskap), Bourdieu (felt/habitus), Wittgenstein (språkspill), Sartre (det praktisk-inerte), Eisenstein (trykkerevolusjonen), Hacking (styles of reasoning).