Serialitet

Hos Jean-Paul Sartre (i Critique de la raison dialectique) er serien en sosial form der mennesker er samlet, men ikke forent. Han bruker busskøen som eksempel. Hver person er rettet mot det samme objektet, bussen, men forholder seg til de andre kun som utvendige, utskiftbare enheter.

Hver enkelt er «den samme» nettopp ved å være likegyldig overfor de andre. Sartre kaller dette sérialité, - en passiv enhet pålagt utenfra der individet erfarer seg selv som Andre (être-autre) og som ett eksemplar blant utskiftbare eksemplarer. Motbegrepet er gruppen i fusjon der subjektene samhandler. De er sammen om et felles prosjekt.

Det avgjørende er at serien produserer det Sartre kaller alterité og impuissance sérielle. Det er en avmakt som ikke skyldes ytre tvang, men som springer fra selve den serielle formen. Man gjør det «alle gjør» fordi alle gjør det, og ingen er kilden.

[bg_collapse view="button-orange" color="#4a4949" expand_text="Mer om Critique.. " collapse_text="Lukk" ]

Verket er Sartres forsøk på å forene eksistensialisme og marxismen. Han mente den siste, slik den framsto i Sovjetunionen på 1950-tallet, var blitt forsteinet, dogmatisk og hadde mistet det konkrete enkeltmennesket av syne. Eksistensialismen skulle være en ideologi som gjenoppretter individets plass – ikke som motsetning, men som korrektiv. Spørsmålet som driver verket er: Hvordan er historie mulig som en forståelig totalitet? Hvordan kan menneskelig praksis som utgått fra frie individer, samle seg til den tunge, kvasi-naturlige kraften vi kaller Historien? Forut for selve Critique.. står essayet Question de méthode (Søken etter en metode) der Sartre skisserer den «progressiv-regressive metoden». Man beveger seg regressivt tilbake fra et produkt til de betingelsene det springer ut av og progressivt framover for å vise hvordan et individ totaliserer sin situasjon gjennom et prosjekt.

Grunnbegrepet totalisering

Sartre erstatter den statiske «totaliteten» med totalisering. Det er en pågående og aldri avsluttet aktivitet der praksis samler det spredte til en enhet. Dialektikken er ikke en lov i naturen (han avviser Engels' «dialektikk i naturen»), men noe som finnes der det er praksis. Forståeligheten i historien stammer fra at den til syvende og sist er gjort av handlende mennesker.

Knappheten (la rareté)

Det materielle utgangspunktet er knapphet. Fordi det ikke finnes nok til alle, blir hvert menneske en trussel mot de andre – den Andre framstår som overflødig, som den som tar min plass. Knappheten er for Sartre den kontingente, men gjennomgripende forutsetningen for at menneskelige forhold preges av vold, motsetning og fremmedgjøring. Historien slik vi kjenner den, er knapphetens historie.

 Det praktiske (practico-inerte)

Dette er kanskje verkets mest originale begrep. Når menneskelig praksis stivner i det materielle, – i redskaper, institusjoner, varer, sedvaner –, virker den tilbake på oss som fremmed makt. Dette er en variant av Marx tidlige begrep om fremmedgjøring.

Vår egen frihet, avsatt i tingene, møter oss igjen som tvang. Sartres eksempel er kinesiske bønders avskoging, som over tid gir flommer. Den frie handlingen vender tilbake som en kvasi-naturlig katastrofe, en kontra-finalitet. Det praktisk-inerte er feltet av størknet, anonym praksis som menneskene er underlagt.

Serien og serialiteten (la série, la sérialité)

I det praktisk-inertes felt eksisterer menneskene først som serier – samlinger uten indre enhet, der hver er utskiftbar med de andre og forholder seg til dem som utvendige. Bildet er busskøen. Serialiteten produserer en særegen avmakt (impuissance) og en form for væren-som-Andre: jeg gjør det «man» gjør, og ingen er kilden. Den seriell-passive enheten er fremmedgjøringens sosiale form.

Gruppen i fusjon (le groupe en fusion)

Det motsatte er gruppen som oppstår når serien plutselig forenes i felles handling. Sartres modell er stormingen av Bastillen. Her oppløses utvendigheten. Hver enkelt blir «den samme» som de andre gjennom et delt prosjekt, ikke gjennom passiv likhet. Dette er frihetens øyeblikk i det sosiale.

Men gruppen er ustabil. For å vare må den binde seg selv gjennom eden (le serment), og dermed innføres tvang innad – den berømte analysen av terreur og fraternité-terreur: Brorskapet garanteres av trusselen om vold mot den som svikter.

Videre stivner gruppen gjennom institusjonalisering, byråkrati og suverenitet, og synker dermed tilbake mot serialiteten. Sirkelen mellom serie og gruppe er historiens grunnrytme.

[/bg_collapse]

Anvendt på KI-støttet tekstproduksjon

En språkmodell er på sett og vis serialitet gjort til maskin. Den genererer det statistisk forventede neste ord, - det utskiftbare og gjennomsnittlige uttrykket. En KI-produsert tekst er strukturelt seriell. Den er ingens tekst fordi den er hvem som helst sin tekst. Den har ingen forfatter i Sartres forstand. Det er ingen som har latt teksten springe ut av et prosjekt, men er snarere det rene uttrykket for le pratico-inerte – den størknede, anonyme praksisen som virker tilbake på oss som en kvasi-naturlov.

Når studenten eller akademikeren lar modellen skrive, trer hun selv inn i serien. Hun blir utskiftbar med enhver annen som gir samme ledetekst. Man blir assistent for en mekanisk ghostwriter. Forfatterskapet er hos Sartre nettopp en måte å unndra seg serialiteten på ved å være kilde, ikke eksemplar. KI-generert tekst gjør brukeren til mottaker av det allerede formulerte.

Andre filosofiske ressurser

Dette kan skjerpes med beslektede begreper:

• Heidegger: das Man – «man sier», «man skriver slik». Det uegentlige selvet som lar seg bære av det anonyme alle-snakk. KI er das Man industrialisert.
• Arendt: forskjellen mellom arbeid/produksjon og handling. Tenkning og ytring er hos Arendt knyttet til å framtre som noen, til natalitet og initiativ. Seriell tekstproduksjon eliminerer framtredelsen. Ingen viser hvem de er gjennom ordene.
• Adorno: kulturindustriens standardisering, det pseudo-individuelle. KI-teksten er pseudo-singulært. Det er skreddersydd i formen, men identisk i strukturen.
• Bourdieu: her kan man innvende noe interessant – det akademiske feltet belønner allerede en viss seriell konformitet (doxa, det «publiserbare»). KI avslører kanskje at mye akademisk skriving allerede var seriell, et poenghøstende ritual snarere enn tenkning.

Konsekvenser for høyere utdanning

Den prinsipielle innvendingen er ikke at studentene «jukser», men at vurderingen mister sitt objekt. Hvis det vi vurderer er teksten, og teksten er seriell – ingens og hvem som helst sin – så vurderer vi et eksemplar, ikke en tenkende person. Dette rammer en utdanning som har gjort tekstproduksjon til sitt sentrale bevis på læring. Massifiseringen har allerede gjort vurdering til en serieoperasjon med standardiserte rubrikker og læringsutbyttebeskrivelser. Dette er boksologien. KI fullbyrder bare logikken.

Den konstruktive konsekvensen er i tråd med vektlegging av tenkning og handling over tekstproduksjon. Utdanningen må flytte tyngdepunktet fra det serielle produktet til det Sartre ville kalt praxis som er den situerte, ansvarlige handlingen der noen faktisk er kilde. Det betyr muntlighet, forsvar, prosess, dømmekraft i sanntid, – former der man ikke kan tre inn i serien fordi man må framtre som seg selv.

Men KI kan også brukes ikke-serielt. Den blir en motstander å tenke mot og gir et materiale forfatter og prosjektleder kan bearbeide i eget prosjekt. Da er ikke teksten lenger ingens. Språkmodellen leverer det pratico-inerte, men subjektet totaliserer det på nytt. Skillet går ikke mellom «med KI» og «uten KI», men mellom seriell og prosjektbåret bruk. Det er kanskje der den pedagogiske oppgaven egentlig ligger.