Faglig forfatterskap
Hva skjer med forfatterskapet?
Filosofen Lars Svendsen har fått på pukkelen for å utgi KI-forfattet bok uten å oppgi det.
Her er fire problemstillinger:
- Forstillelse. Forfatteren framstiller seg som å ha skrevet en tekst fullt og helt uten å gjøre det. Spørsmålet, som han framhever, er ikke om han kan sitt stoff eller kan skrive. Det kan han. Spørsmålet er: Har han skrevet teksten? Dette er logisk likt med om studentene selv skriver sine besvarelser og om opprykkssøknadens refleksjonsnotater er forfattet av søkeren sjøl.
- Masseproduksjon. Tildragelsen demonstrerer massifisering av akademisk tekstproduksjon. Svendsen var travelt opptatt og fikk løst det ved å la maskinen skrive for seg. Dette er det blitt mye av.
- Metakognisjon. Det kan med rette innvendes at den menneskelige forfatter forblir redaktør, kurator og publisist. Det fordrer et overordnet grep og både faglig og administrativ metakognisjon. Metanivået tekstliggjøres i utforming av ledetekster og styringsoppsett for KI-agenter. Forfatterskap kan da kanskje forstås som å forfatte det man kan kan vite, men også organisere.
Forfattermyten. Men det dypere idemessige spørsmålet er om forfattere skal ansees som spesielt begavet, ja - nærmest genierklærte, eller at de i det minste kombinerer omfattende lesning med klisterhjerne. KI gjør her det som digitaliseringen generelt har lagt grunnlaget for: Trekker teppet vekk og viser at forfattergeniet er en myte. Det handler om arbeid, og om maskiner som i større grad kan avlaste med det og øke produktiviteten. Men da går bytteverdien ned. Det går inflasjon i kulturell kapital.
Et annet innspill kommer fra Arne Bjørkum
Han mener at ekte forskning avdekker kausalforhold, mens samfunnsvitenskapenes statistiske korrelasjoner bare er en tilnærmet kurvetilpasning (orbital), uten å nå fram.
Samme innvending har Jill Walker Retteberg (referanse lenger ned) i det KI ikke etablerer de indre logiske trinn i fortellinger som gir dem narrativitet (fortellbarhet).
Hvis vi holder oss i graf-teorien: Det er variasjon i hvor godt en kurve tilpasses datapunktene den skal representere. Noen tilbakemeldinger fra KI er metalliske og svake. Andre kan treffe saksforholdet godt. I opptrening av KI-maskinene er dette avhengig av antall punkter (tokens) det regnes over og hvor mye beregningskraft (compute) som kan legges inn i å regne på kurvetilpasningen.
Mot denne kritikken av maskinstøtte anfører direktør Alexander Gefen at tekstens proveniens, dens opphav, tilblivelse og tekniske produksjonsprosess, er underordnet spørsmålet om den er god.
[bg_collapse view="button-orange" color="#4a4949" expand_text="Mer om Gefen" collapse_text="Lukk" ]
Dette eksempelet bygger på en annen skandale som ble tatt opp i New York Times.
Der ble Alexandre Gefen nevt og det ble laget en ledetekst til KI som fikk fram hans posisjon.
[/bg_collapse]
[bg_collapse view="button-orange" color="#4a4949" expand_text="Om narrativitet" collapse_text="Lukk" ]
Narrativitet er den egenskapen ved en tekst, et medium eller en fremstilling som gjør at den oppfattes som en fortelling. Det handler ikke bare om at noe blir fortalt, men om hvordan hendelser, personer og perspektiver settes sammen til et meningsfullt forløp. Kjennetegn:
- Kausalitet og plot. Hendelsene henger sammen, ikke bare kronologisk, men ofte også som årsak–virkning. «Kongen døde, og så døde dronningen» er svak narrativitet. «Kongen døde, og dronningen døde av sorg» er sterkere, fordi det skapes en sammenheng.
- Aktører og intensjon. Det finnes noen som handler, ønsker, frykter eller motarbeides. Karakterer eller aktanter driver forløpet fremover.
- Konflikt og endring. En fortelling innebærer ofte en konflikt, et problem eller en mangel som fører til forandring. Noe er annerledes til slutt enn i begynnelsen.
- Perspektiv og formidling. Noen forteller, og noen ser. Her skiller narratologien mellom narrator (hvem som forteller) og fokalisering (hvem som opplever/ser). Samme hendelse kan få ulik mening alt ettersom hvilket perspektiv den formidles fra.
- Begynnelse, midte og slutt. Ikke absolutt nødvendig, men en klassisk narrativ struktur. En fortelling skaper ofte en ramme som gjør hendelsene til en helhet.
- Fortellbarhet. Fortellingen må være verdt å fortelle. Den må ha en form for relevans, overraskelse, spenning eller moralsk poeng.
Temporalitet. Det skjer noe over tid. Minst to hendelser må kunne settes i en rekkefølge: før og etter.
Narrativitet er en gradsstørrelse, ikke absolutt, der en tekst er sjelden enten «fortelling» eller «ikke-fortelling». Man kan snakke om svak og sterk narrativitet:
- En liste av hendelser: «Han våknet. Han spiste. Han gikk ut.» → svak narrativitet.
- En liste med kausalitet og perspektiv: «Han våknet av at noen banket på. Fordi han fryktet dårlige nyheter, lot han være å åpne. Da han endelig åpnet, var ingen der – bare et brev.» → sterkere narrativitet.
Viktige begreper i narratologien
- Fabula / histoire: hendelsene i kronologisk eller logisk rekkefølge.
- Sjuzjet / récit / discourse: måten hendelsene blir fortalt på, i en bestemt rekkefølge og med et bestemt perspektiv.
- Narrasjon: selve handlingen å fortelle.
- Narrator: den som forteller.
- Fokalisering: den som ser eller opplever.
- Aktantmodell: Greimas’ skjema for handlingsroller, for eksempel subjekt, objekt, hjelper, motstander.
Ulike teoretiske tilnærminger
- Strukturalistisk narratologi (Propp, Barthes, Genette, Greimas) leter etter underliggende strukturer og fellestrekk ved fortellinger.
- Kognitiv narratologi (Bruner, Fludernik) ser narrativitet som en måte mennesker forstår verden på. Vi tenker og husker narrativt.
- Retorisk narratologi (Phelan) ser fortelling som kommunikasjon: en forfatter formidler noe til en leser gjennom en narrator.
- Postklassisk narratologi utvider feltet til film, spill, sosiale medier, retorikk, ideologi og kulturell kontekst.
Narrativitet er ikke bare et litterært fenomen. Det finnes i nyheter, historiefag, juss, politikk, reklame, film, spill, musikk og hverdagslig samtale. Gjennom narrativer skaper vi identitet, minner, fellesskap og mening. Samtidig kan narrativer brukes til å manipulere, forenkle eller skjule maktforhold.
Å analysere narrativitet betyr derfor å spørre: Hvilke hendelser? I hvilken rekkefølge? Hvorfor henger de sammen? Hvem handler? Hvem ser? Hvem forteller? Hva endres – og hva er poenget?
[/bg_collapse]
[bg_collapse view="button-orange" color="#4a4949" expand_text="Tores kommentar" collapse_text="Lukk" ]
Tore Rokkan
Takk for en god gjennomgang av Gefen, Helge (som må gjenopprettes, - Gefen, altså). Jeg liker særlig at spørsmålet flyttes fra om studenten har brukt KI, til hvilken forfatterrolle og skriveprosess studenten har utviklet.
Jeg tror likevel det mangler et ledd. Når forfatterskapet flyttes til prosessen, er både forfatteren og teksten i endring samtidig, og ingen av dem har full kontroll på resultatet. Jill Walker Rettberg viser i en ny artikkel hvorfor det er krevende: Språkmodellen skriver ut fra likhet, ikke logikk, og lager lett tekst som kretser rundt poenget uten å si det. Forslagene vi velger mellom er derfor ikke et nøytralt utvalg.
Det Gefen kaller et utvidet forfatterskap forutsetter da en metakognisjon som er mer enn gode ledetekster: evnen til å følge med på og justere prosessen mens den pågår, det Donald Schön kalte refleksjon i handling. KI kan bidra til å gjøre prosessen synlig, men vurderingen av om teksten treffer må forfatteren stå for selv.
Jeg tenker også at vi bør lære mer av det som går bra. Mye av KI-debatten handler om feil og regler for å unngå dem. Med Hollnagels Safety-II kan vi heller spørre hva som kjennetegner skriveprosesser som lykkes, og la studentene dokumentere justeringene de gjør underveis. Da lærer de fag og prosess samtidig
Referanser:
- Hollnagel, E. (2014). Safety-I and Safety-II: The Past and Future of Safety Management. Ashgate.
- Rettberg, J. W. (2026). LLMs are metaphor machines: orbital argumentation, misaligned citations, and scientific fabrication in AI-generated writing. AI & Society. https://doi.org/10.1007/s00146-026-03310-4
- Schön, D. A. (1983). The Reflective Practitioner: How Professionals Think in Action. Basic Books.
[/bg_collapse]
[bg_collapse view="button-orange" color="#4a4949" expand_text="Referansespørsmål" collapse_text="Lukk" ]
Når folk hadde et referansespørsmål fram til 1990-tallet (før Google og KI) brukte de leksika og andre oppslagsverk. Og de brukte biblioteket. Her fra en undersøkelse av hva de spurte om og kvaliteten på tjenesten.
Tord og Helge Høivik: Hvordan reagerer salt med svovel? (1995)
[/bg_collapse]
[bg_collapse view="button-orange" color="#4a4949" expand_text="Om å etterprøve" collapse_text="Lukk" ]
- Triangulering. Hvis du foretrekker én nyhetskilde – for eksempel The New York Times – bør du også sjekke The Wall Street Journal, Newsmax og The South China Morning Post for enhver reportasje. Hvis alle sier det samme, er historien mer sannsynlig riktig enn feil. Det samme gjelder KI-systemer: hvis du er Claude-bruker, sjekk ChatGPT, eller omvendt.
- Operativ testing. Still et spørsmål du allerede vet svaret på. For å teste en KI-bot for nøyaktighet kan du bruke egen fagkunnskap. Se hvor nært KI-robotens svar ligger primærkilden.
- Systematisk tvil. Den vanskeligste delen av en utforskende tilnærming er at intet er endelig sant. KI gjør det spesielt lett å bli ukritisk. Chatsystemer er flinke til å gi svar, og det er fristende å godta dem. Men KI er optimalisert for å få deg til å like den og fortsette å bruke den, ikke for å gi deg sannheten.
[/bg_collapse]
